Bjørnegrav, bïessengaelmie, duvriengaelmie

Bjørnen er et av de aller helligste dyr  i vår samiske mytologi. Kanskje er det fordi bjørnen ifølge tradisjonen er i slekt med oss saemieh, samer.

Bjørnen ble tradisjonelt jaktet i en jaktform som inneholdt mange ritualer. Etter en vellykket bjørnejakt og etterfølgende bjørnefest, så skulle bjørnen hedres med en begravelse. Alt dette i tråd med en pakt saemieh og bjørnen en gang har inngått. Det sies at det kommer fra den tiden da landet her kom frem etter istiden.  

Arkeologiske undersøkelser av bjørnegraver viser ofte at bjørnens bein har blitt lagt på en seng av bjørkeris. Beinene ligger i tilnærmet anatomisk ordning og bjørnen har noen ganger også fått med seg gaver i graven, i form av en ring eller et kjede av messing. Etter det har beinene blitt dekket med et beskyttende dekke av never før annet materiale som klyvde planker, steiner og torv har blitt lagt ovenpå. 

Formålet med å hedre bjørnen var for at den skulle gjenoppstå og være villig til å seg dødes igjen. Det finnes mange navn for bjørnen, fordi at man ville unngå å si det riktige navnet på den. En kjent plass med bjørnegrav kunne bli kalt for bïessengaelmie – som nærmest kan oversettes med “det hellige dyrets grav”. Minst et navn til for bjørnegrav blir brukt, duvriengaelmie.  

Ca. 20 bjørnegraver er datert. De spenner tidsmessig fra vår tidsregnings begynnelse og inn på 1800-tallet. Flest dateringer finnes fra to perioder; fra 1000-tallet til 1350 og fra 1600 – 1800-tallet.